Arverett dreier seg om en rekke tema, fra testament via forskudd på arv og planlegging av generasjonsskifte til uskifte og, dessverre, rettstvister.

Økt levealder har ført til behov for fremtidsfullmakt - hva kan/ skal gjøres hvis en person ikke lenger er i stand til å passe sine interesser.

Velstandsutviklingen og dagens familiemønstre gjør at lovgivningens standardløsninger ikke alltid passer, slik at det blir nødvendig med gjennomtenking for å få gode løsninger.

Den gode løsning kan tilsi både klare, definerte løsninger - men også løsninger som kan endres ved endrede forhold eller prioriteringer.

Dette rettsområdet har vært i endring. Arveloven av 1972 hadde blitt oppdatert flere ganger da den ble avløst av en oppdatert arvelov fra 2019.

I 2019-loven har antall lovparagrafer blitt nesten doblet til 180. Økningen kan nok virke voldsom, men er en fordel - ved at alt ble samlet systematisk i én lov:
Arveretten gjelder hva den enkelte har krav på. Men reglene om hvordan et skifte skal finne sted var tidligere i en egen lov, skifteloven av 1930. Begge deler er nå tatt inn i arveloven.
Og - i de 50 årene som har gått siden 1972-loven kom har mye skjedd, bl.a. med ugift samliv; ved at “dine, mine og våre barn” har blitt ganske vanlig - med mer. Det har gjort at lovgiver har modernisert arveretten ved tilføyelse av nye lovregler.

At alt dette har blitt samlet og plassert systematisk en ny lov er praktisk nyttig ved at det er lettere å orientere seg i regelverket.